LUKE 2. SANNSYNLIGHET OG TROVERDIGHET

Veronica, Per, Kristin eller Lars. Hvem snakker sant? Hvordan skiller vi mellom løgner og sannheter? Hvem har den mest sannsynlige sannheten, og hva om sannheten er usannsynlig. Det er denne typen spørsmål som reiser seg i forensisk retorikk, altså når vi snakker om fortiden. Typiske eksempler på forensisk retorikk er forsvarstalen(e) – og høyst aktuell nå som siste episode av Gåten Orderud ruller over skjermene.

Det finnes ingen tekniske bevis som knytter de fire mistenkte til åstedet, derfor blir det ord mot ord. Fire historier skal veies opp mot hverandre for å vurdere hva som er mest sannsynlig, og ikke minst hvem som er den mest troverdige avsenderen. Fra et retorisk perspektiv er dette utrolig spennende. For retorikk handler ikke kun om hva vi velger å si, men i aller høyeste grad hvordan vi sier det. Sannheten blir dermed et filosofisk spørsmål, hvor den som snakker sant kan ende opp med svarteper fordi deres versjon framstår mindre sannsynlig, eller at de framstår mindre troverdig.

Både Veronica og Kristin fikk 21-års fengsel i første runde. I ankesaken ble dermed Kristins versjon av hva som skjedde oppfattet som mer troverdig, og hun endte opp med 16-års fengsel. Forsvaret til Kirkemo forteller at de trente mye på hvordan hun kunne framstå mer troverdig både i rettsalen hvor de jobbet aktivt med kroppsspråket og stemmen, men også  i pressen.

Kanskje er det Kirkemo som forteller sannheten, eller så ligger den gjemt i en mindre sannsynlig historie.

Please follow and like us:

LUKE 1. RETT ORD, TIL RETT TID OG PÅ RIKTIG STED

Da Frances McDormand vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle i februar holdt hun en tale som fortjener en plass i adventskalenderen vår – mest av alt fordi den er et strålende eksempel på kairos, som handler om å gripe det riktige øyeblikket for så å si riktig ord til de rette folka.

Oscarutdelingen er en av de mest konservative og kanskje den minst politiske av denne typen prisutdelinger for filmbransjen. Samtidig er det her bransjens aller mektigste er tilstede, de som har makt til å endre historien. Etter en tid med en utallige metoo-avsløringer, historier og sympatier, kommer Frances med en oppfordring til konkret handling. Men først ber hun alle kvinnelige nominerte om å reise seg:

”Look around, ladies and gentlemen, because we alle have stories to tell and projects we need financed. Don´t talk to us about it at the parties tonight. Invite us into your office in a couple of days, or you can come to ours, whatever suits you best, and we´ll tell you all about them. I have two word to leave with you tonight, ladies and gentlemen: inclusion rider.”

Inclusion rider er en klausul som en skuespiller kan insistere på å ha med i kontrakten sin, og som krever at teamet som jobber på et filmprosjekt må møte en viss balanse mellom kjønn, minoriteter osv. Og hvem er vel ikke bedre til å ta dette anEsvaret enn de aller største stjernene?

Se hhele den fantastiske talen her!

 

Please follow and like us:

TALENS ÅPNING, OG ÅRETS RETORISKE ADVENTSKALENDER!

De aller fleste taler og foredrag har en innledning, hoveddel og en avslutning. I tillegg til disse delene har vi også noe som heter exordium, talens åpning. Exoridum er altså det vi sier før vi begynner på det vi egentlig skal si. Ikke så nøye, tenker kanskje mange. Sannheten er at exordium er et mektig mulighet til å vinne publikums tillit, og til å gjøre dem mer lydhør for det du har å si. Jo mer kritisk publikumsmasse du har, jo viktigere er det at du benytter deg av den muligheten som ligger i åpningen. Dette kan være alt fra å slå av en vits, fortelle en historie eller annet som viser noe felles med tilhørerne. Her har du også mulighet til å bryte med oppfatningen eller misoppfatningen publikum kan ha av deg, eller argumentene dine. Det er først når publikum er lydhøre, at du kan briljere med overbevisningskunst!

Til helgen er det desember igjen, og vi er i gang med årets julekalender. Mens vi i fjor skrev vi om retoriske tips og triks for å vinne diskusjonene over kjøkkenbordet, har vi i år valgt å bruke kalenderen til å løfte fram betydningsfulle taler, gamle taler, nye taler og taler du kanskje ikke forbinder med taler. Derfor var det også på sin plass med en liten innføring i talens åpning. Gjennom en kjapp retorisk analyse vil vi vise hva som gjør at de ulike talene funker, eller ikke funker. Har du noen spennende taler vi burde ta en kikk på? Tips oss gjerne!

Vi håper du vil slå følge inn i adventstida!

Please follow and like us:

ORD-GASMER OG SPRÅKMAKT

Vi har ikke rukket å lese boken til Sylvi Listhaug enda, men synes likevel det er et passende tidspunkt å reposte innlegget vårt fra 2016 om ord-gasmer og språkmakt:

Noen formuleringer fester seg i oss. Vi kan høre dem eller lese dem eller ytre dem én gang, også blir de stående ordrett i minnet vårt. Noen formuleringer er så kraftige at bare det å tenke på dem vekker stemningen fra første gang. Noen formuleringer er så kraftige at de påvirker oss fysisk – de kan få det til å krible i nakken og få hårene til å reise seg på armene i nytelse. De virkelig gode formuleringene gir gjenklang i oss. Vi kan oppleve dem som tanker vi ikke visste at vi hadde tenkt eller som starten på en tankerekke som vi lurer på hvorfor vi ikke har tenkt før.

En formulering har selvfølgelig ikke lik effekt på alle. Ingen formuleringer er objektivt gode. Begrepet “feministeliten” klinger forskjellig hos dem som oppfatter likestilling som en frihet og dem som oppfatter likestilling som et krav fra staten. Trumps “Make America great again” resonnerer bedre hos dem som tror på historien om at USA var bedre før enn hos dem som tror at USA er bedre nå. En dom som strutter av juridisk presisjon og eleganse for en jurist som elsker faget sitt, kan oppleves ugjennomtrengelig og fremmed for den som dømmes.

Noen er dyktige på ord-gasmer. De kjenner publikummet sitt og saken, og vet nesten intuitivt hva de kan si når og på hvilken måte. Trump er et godt eksempel, og det er Listhaug også. De treffer ikke alle, men det er heller ikke målet. De får sitt eget publikum til å dirre av harme og fnise av gjenkjennelse. I tillegg får de en slags heltestatus når de sables ned av meningsmotstandere som argumenterer koherent og avfeiende. Og plutselig sitter vi der, da, med en retor som blir ansett som diskusjonens taper av både pressen, akademia og kommentariatet, men som har et tilfreds og takknemlig publikum som også vil lytte henført neste gang og neste gang og gangen etter der.

Please follow and like us:

GDPR – SKJØNNER DU EGENTLIG HVA DU SIGNERER?

Vi er nok ikke alene om å ha innboksen full av GDPR-relaterte informasjonsbrev i disse dager, og aldri har vi vel godkjent og signert så mange samtykke- og personvernerklæringer som det vi har gjort i løpet av den siste måneden.

Etter en rekke avsløringer om misbruk av personopplysningene våre, har vi også blitt mer interesserte i hva vi faktisk signerer på, og flere av oss har med heltemodig innsats gjort et forsøk på å lese disse tekstene med liten skrift. Å forstå disse juridisk innfløkte tekstene kan derimot by på noen utfordringer, og ofte sitter vi igjen med en opplevelse av at avsender snakker mer til seg selv  enn til oss – mottakerne.

I løpet av våren tok REMA1000 kontakt med oss for å gjøre samtykketeksten til Æ-appen mer forståelig for kundene sine. Vi digger at Rema1000 tar kundene og tekstene sine på alvor, og at de bruker ressurser på å være tydelige i kommunikasjonen. Det var også veldig gøy for oss å få spille på lag med dyktige advokater for å finne balansen mellom juridisk presisjon og forståelighet.

Vi synes flere burde gjøre som Rema 1000 – og vi hjelper dere gjerne 🙂

Please follow and like us:

Etiske produkter – etiske kommunikasjonstjenester?

I forrige uke fikk vi presentert omdømmevinnerne i 2017. Vi gratulerer Freia, som fikk prisen som årets omdømmevinner, DNB for årets klatrer, og Stormberg for stayer-prisen.

Myke verdier veier tyngst

Omdømmemålingen vurderer selskaper i sju kategorier. De tre kategoriene som folket mener er viktigst er kvalitet på produktet eller tjenesten, samfunnsansvar og etikk. De myke verdiene henger altså høyt for forbrukerne, og vi forventer at selskaper opptrer ansvarlig mot mennesker og miljø.

Bærekraftige produkter

Felles for mange av selskapene som er representert på målingen er at de selger produkter. Sjokoladeprodusenten Freia forsøker (ironisk nok) å begrense sukkerinntaket til folk ved å tilby nye og sunnere produkter, som for eksempel nye kvikk lunsj mørk, eller å tilby mindre forpakninger slik at folk ikke spiser for mye. Stormberg er kjent for å rekruttere 25 prosent av arbeidstokken fra folk som har stått utenfor arbeidslivet. I tillegg har de produksjon i Kina, og jobber kontinuerlig for å sikre at arbeiderne der jobber under gode forhold og med god lønn.

Det kan være lettere å vurdere selskaper som leverer produkter, men hva med oss som leverer kommunikasjonstjenester. Hvordan kan vi sikre at tjenestene vi leverer er bærekraftige og ikke bare til det beste for kunden, men også for samfunnet?

Etisk kommunikasjon

For oss har dette vært viktig helt fra starten av. Da vi etablerte Retorikkbyrået var det mye negativ omtale av kommunikasjonsbransjen. Det var avisartikler om folk som gikk fra stortinget til lukrative stillinger i PR-bransjen, saker der kommunikasjonsbransjen var leid inn for å tildekke heller enn å avdekke. På bakgrunn av dette satte vi oss noen mål for arbeidet vårt:

  • Våre tjenester skal styrke demokratiet

Våre tjenester skal sikre forståelse og styrke dialogen mellom det offentlige og publikum, mellom organisasjoner, og mellom folk og organisasjoner.

  • Åpenhet og ærlighet

Vi skal tørre å utfordre kundene våre om å være åpne, og oppfordre til å dokumentere påstander de kommer med.

Språk er makt. Derfor er det viktig at vi som lever av å selge kommunikasjonstjenester er bevisst dette, og at vi jobber under tydelige etiske retningslinjer. Det betyr også at vi må ha guts nok til å tenke langsiktig, og i noen tilfeller på bekostning av kortsiktig inntjening. Og det er det verdt!

Please follow and like us:

Retorikkbyrået i Universitas!

I dagens Universitas kan du lese mer om oss som har tatt steget fra Blindern til gründerlivet. Vi synes det er veldig stas å dele våre erfaringer med de dyktige folka i Startuplab og Angst Bar. Les hele artikkelen på Universitas sine nettsider: http://universitas.no/kultur/63569/angst-grunderens-rad-ikke-ta-imot-rad-pa-vors

Please follow and like us:

Når våre språklige konkurranser blir farlige

Etter vårt syn, er det ikke språksystemet i seg selv som er mest spennende. Vi er opptatt av hvordan språket brukes av mennesker, og hva det brukes til. Språket er det eneste verktøyet vi har til å forsøke å se verden på samme måte som andre, og til å få folk til å se verden på samme måte som oss. Vi bruker språket til å krangle med, le med, forklare med og utforske med. Vi bruker språket til å stille spørsmål til verden og til oss selv, og vi bruker språket til å prøve å besvare disse spørsmålene.

Når vi bruker språket sosialt, er det ikke bare ordene som får betydning, men også formen. Valg av ord, tonefall og diskursmarkører definerer oss innenfor eller utenfor ulike fellesskap. Vi knytter mye av identiteten vår til språket vårt, og vi tolker andres identitet ut fra språket de bruker.

Språk er skapende

Det er gøy å jobbe med språk fordi språket er skapende. Vi skaper oss selv og andres inntrykk av oss gjennom hva vi velger å snakke om, på hvilken måte og på hvilke tidspunkt. Unger leker med dette hele tiden – etterhvert som de vokser, får nye venner, nye perspektiver, endrer barns språk seg radikalt. Noen ganger er det grenseløst irriterende – når de for eksempel i perioder utforsker spørsmålsformen og spør ”Hvorfor det?” uansett hva du sier. Andre ganger er det ustyrtelig morsomt – når de for eksempel i perioder finner på nye ord som ”ståbåt” (vann-scooter) og nye fraser som ”jobb koselig” (kos deg på jobben).

Fordi språket vårt er en så viktig del av identiteten vår, brukes det også kompetitivt. På den ene siden bruker vi språket til å vinne diskusjoner. Vi sabler ned motstanderens argumenter med hardtslående motargumenter. På den andre siden bruker vi språket til å fremstå som …. modigst eller best eller mest kreativ eller klokest eller morsomst eller mest gæren eller mest politisk korrekt eller minst politisk korrekt eller ærligst eller snillest eller …. vi kunne fortsatt. Problemet er når konkurransene vi deltar språklig i, blir farlige eller slemme eller lite konstruktive.

Problematiske konkurranser

Et aktuelt eksempel på problematiske språkkonkurranser, er Mannegruppa Ottars hets av Lan Marie Nguyen Berg (https://www.nrk.no/norge/miljopartiet-dei-grone-moter-facebook-om-netthets-1.13895196). Kommentarene er uttrykk for ubehagelige holdninger. Samtidig er det som om holdningene brer seg utover og blir mer ubehagelige etterhvert som de får leve sine liv i kommentarfeltene. Grensen flyttes i det kommentatorene kjemper om siste ord, dagens kommentar, d
en beste ”vitsen”.

Språket flytter horisonten vår

Et annet aktuelt eksempel er Aftenpostens grusomme reportasje om operasjon Dark Room i dagens A-Magasin (https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/l1zaQM/Dette-er-de-norske-nettovergriperne). Grensene flyttes i det overgriperne forsøker å overgå hverandres fantasier, og skaper med det rom og marked for de mest avskyelige handlinger.

De språklige konkurransene vi deltar i, skaper samfunnet vårt. De flytter horisonten vår – de lar oss se verden på en måte vi ikke har sett den før. Noen ganger skaper det stor kunst, effektiv politikk, innsikt og sylskarp journalistikk. Andre ganger får det oss til å glemme verden utenfor. Vi blir så opptatt av konkurransen at vi glemmer at vi skriver om ekte mennesker med ekte følelser og kropper og liv og rettigheter.

Please follow and like us:

Om å kalle en spade for en spade

I forrige uke stormet det igjen rundt Sylvi Listhaug da hun kategoriserte mennesker som forgriper seg på barn som monstre. ”Jeg kaller en spade for en spade”, svarte hun på kritikken, og sier med det at hun kaller ting ved dets rette navn.

I et samfunnsperspektiv er det å kalle mennesker som forgriper seg på barn for monstre problematisk av tre grunner, skriver Siri Søftestad. For det første kan det være vanskelig for overgrepsofrene å kjenne igjen overgriperen i beskrivelsen (overgrep skjer i ulikt omfang i ulike relasjoner, også i relasjoner som i utgangspunktet er kjærlige). For det andre blir det vanskelig for samfunnet og kjenne igjen overgripere hvis man tror at overgripere alltid oppfører seg monstrøst og ser ut som monstre (de gjør ikke det, de tilhører alle kjønn, aldre og samfunnslag). Det kan føre til at vi i mindre grad tror på hva barn forteller. For det tredje er noen overgripere barn.

Listhaugs og Søftestads argumentasjon er bemerkelsesverdig forskjellige. Søftestad appellerer til fornuften vår når hun skriver at et menneske som forgriper seg mot barn faktisk ikke er et monster, og belegger påstanden både i det vi vet om hvem som faktisk er overgripere og overgrepsutsattes ofte komplekse følelser overfor overgrepspersonen. Dette er logos-argumentasjon.

Listhaug, på sin side, argumenterer med det vi retorikken kaller et innholdsmessig topos. Uttrykket ”å kalle en spade for en spade” er nærmest som et ordtak å regne. Vi kan kalle det en kulturell locus communes – et uttrykk for en holdning i tidsånden om at språket vårt har blitt så politisk korrekt og så elitistisk at det tildekker virkeligheten. Når Listhaug hevder at hun ”kaller en spade for en spade”, driver hun både med patos-appell og etos-appell. På den ene siden appellerer hun til vår følelse av det monstrøse i å forgripe seg på barn – og overfører monstrøsiteten til menneskene ved å kalle dem monstre (patos-appell). På den andre siden appellerer hun til vårt inntrykk av henne selv som personen som ved sin ærlighet evner ”å sette skapet på plass”  (ikke så langt unna etosen en viss president over dammen etterstreber). Det hun derimot ikke gjør, er å argumentere for at mennesker som forgriper seg på barn faktisk er monstre.

Please follow and like us:

VI LÅNER UT VÅR FLINKE HEGE!

Fram til sommeren er den dyktige kollegaen vår, Hege, på utlån til NAV. Med den unike kompetansen sin skal hun bidra til å heve klarspråkarbeidet der. Selv om det blir litt mindre liv og latter på kontoret, er vi veldig stolte av det viktige arbeidet Hege skal gjøre framover.

Lykke til – NAV er skikkelig heldig!

Please follow and like us: