Dette kinderegget av en tale leveres av Charlie Chaplin i slutten av Diktatoren. I seg selv er den en et skolebokeksempel på en deliberativ tale. Hvis du plukker opp en av de antikke retorikkhåndbøkene, kan du kjenne igjen både talens klassiske deler og en mengde retoriske troper og figurer. Det er nok patos-argumentasjon som er bærende i denne talen, og hvis man ser den på riktig tidspunkt med de riktige folka, skal du ikke se bort fra at det begynner å kile litt i tårekanalene.

Noe av det som gjør den minneverdig, er selvfølgelig konteksten. (SPOILERALERT). Diktatoren er nemlig ikke diktatoren, men den jødiske barbereren som har blitt forbyttet med diktatoren. Vi som publikum fryder oss når han leverer en tale som effektivt og rørende avvæpner hele det menneskefiendtlige prosjektet den ekte diktatoren har satt seg fore.

Men er det retorikk? Det er jo fiksjon. Det korte svaret er nei. Det litt lengre svaret er at talen kan analyseres retorisk, og derfor er retorisk interessant. Det lengste svaret er at talen ikke er retorikk i seg selv, men at filmen Diktatoren var en samfunnskommentar da den kom i 1940. Med et mer moderne retorisk blikk kan vi altså se selve filmen som en retorisk tekst. Her er det andre retoriske virkemidler som bærer budskapet – nemlig parodien. Ved latterliggjøring skal vi som publikum overbevises om det absurditeten i det som skjer i Tyskland og Italia.

I luke 12 får dere altså en tale som ikke er retorikk pakket inn i retorikk som ikke er en tale. Vel bekomme!https://www.youtube.com/watch?v=GU_rn1xzItk

Please follow and like us:
0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *