Om å kalle en spade for en spade

I forrige uke stormet det igjen rundt Sylvi Listhaug da hun kategoriserte mennesker som forgriper seg på barn som monstre. ”Jeg kaller en spade for en spade”, svarte hun på kritikken, og sier med det at hun kaller ting ved dets rette navn.

I et samfunnsperspektiv er det å kalle mennesker som forgriper seg på barn for monstre problematisk av tre grunner, skriver Siri Søftestad. For det første kan det være vanskelig for overgrepsofrene å kjenne igjen overgriperen i beskrivelsen (overgrep skjer i ulikt omfang i ulike relasjoner, også i relasjoner som i utgangspunktet er kjærlige). For det andre blir det vanskelig for samfunnet og kjenne igjen overgripere hvis man tror at overgripere alltid oppfører seg monstrøst og ser ut som monstre (de gjør ikke det, de tilhører alle kjønn, aldre og samfunnslag). Det kan føre til at vi i mindre grad tror på hva barn forteller. For det tredje er noen overgripere barn.

Listhaugs og Søftestads argumentasjon er bemerkelsesverdig forskjellige. Søftestad appellerer til fornuften vår når hun skriver at et menneske som forgriper seg mot barn faktisk ikke er et monster, og belegger påstanden både i det vi vet om hvem som faktisk er overgripere og overgrepsutsattes ofte komplekse følelser overfor overgrepspersonen. Dette er logos-argumentasjon.

Listhaug, på sin side, argumenterer med det vi retorikken kaller et innholdsmessig topos. Uttrykket ”å kalle en spade for en spade” er nærmest som et ordtak å regne. Vi kan kalle det en kulturell locus communes – et uttrykk for en holdning i tidsånden om at språket vårt har blitt så politisk korrekt og så elitistisk at det tildekker virkeligheten. Når Listhaug hevder at hun ”kaller en spade for en spade”, driver hun både med patos-appell og etos-appell. På den ene siden appellerer hun til vår følelse av det monstrøse i å forgripe seg på barn – og overfører monstrøsiteten til menneskene ved å kalle dem monstre (patos-appell). På den andre siden appellerer hun til vårt inntrykk av henne selv som personen som ved sin ærlighet evner ”å sette skapet på plass”  (ikke så langt unna etosen en viss president over dammen etterstreber). Det hun derimot ikke gjør, er å argumentere for at mennesker som forgriper seg på barn faktisk er monstre.

Please follow and like us:
0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *